Fortellinger, forestillinger og andre dublerier

Hola amigos!

Denne uken skal vi fortelle DEG litt om fortellinger og ikke minst forestillinger og også bygge litt videre på historiebruk! Vi skal også klare å bruke noen snasne dagsaktuelle eksempler på hva det er vi snakker om, så det er bare å glede seg til å lese det vi har å komme med!

Forestillinger og fortellinger er en del av det å forstå kulturelle prosesser gjennom århundrene. Men for å forstå hvordan de fungerer som en del av disse prosessene, må man også forstå hva de enkelte begrepene innebærer.

Stugu beskriver forestillinger som en mental prosess. Det er en abstrakt tanke, idé, fantasi eller en historie sett i fra ens eget subjektive sted og kan sees på som den realitet en som enkeltperson kan se og forstå verden på. Disse forestillingene blir som regel projisert eller vist fram i en fortelling.

En fortelling er en visuell eller språklig fremstilling av en forestilling, som kan være både fiktiv eller er en faktisk realitet. Man formidler altså ens subjektive, mentale bilde; altså en forestilling. På bakgrunn av dette vil fortellinger aldri forholde seg helt objektive. De er også gjerne satt opp på en slik måte at poenget eller moralen i fortellingen kommer til sist, og utelater en eller flere deler av selve forestillingen. Med andre ord forsvinner ulike deler av det forestillingen i utgangspunktet skulle formidle. Man kan derfor kanskje få et bedre bilde av personen som lagde fortellingen, og tiden vedkommende levde i, enn den moralen eller det poenget som fortellingen faktisk forsøker å formidle.

Når det kommer til fortelling i det offentlige rom, er det få som har like stor rolle som lærere og forelesere. Ikke bare skal de formidle kunnskap til en ny generasjon, de skal også gjøre dette både spennende og forståelig. Vi ser derfor at bruk av pedagogisk-historie fortelling er viktig, spesielt i fag som ofte er sett på som tunge eller kjedelige av elever flest. Spesielt i norsk skolevesen har det blitt mer vanlig å bruke fortellerredskap som film eller tv for å lære bort pensum, og mer fokus har blitt satt på spennende undervisning generelt.

I et lærer-elev forhold ser vi viktigheten av fortellerevnen til lærere, ettersom de skal lære bort bestemt kunnskap, og ikke bare personlige syn eller meninger. For eksempel; hvordan skal en lærer i historie fortelle om andre verdenskrig? Skal de dele opp klassen og la de lære selv hva de syns er viktigst? Eller skal læreren holde seg strengt til pensum og bare gi informasjon i lange forelesninger?

En lærer er ofte vurdert ut ifra deres egenskap til å formidle kunnskap, altså hvor god de er til å fortelle pensumet til elevene, og deres evne til å gi elevene en forestilling av verden som passer godt med det reelle verdensbildet.

Et dagsaktuelt eksempel på forestilling og fortelling blir representert i en artikkel NRK publiserte ved navn Uten Ansikt. Denne er relevant som følge av at den står i kontrast med forestilling om et godt fengselssystem.

Majoriteten sitter muligens med en forestilling av hvordan Norge behandler sine lovbrytere. Dette er et bilde en har fått igjennom blant annet skolegang, media og sammenligning. Stugu forteller at enkeltpersoners minne ofte innehar en lik kontekst og grunnet dette kan enkelte fellestrekk fremstå slik at minnet deres samsvarer delvis (Stugu, 2016, s.26). De fleste ville nok derfor fortalt om et system hvor rehabilitering er i sentrum, men nylig ble ny fremstilling representert gjennom media. Dette ble gjort gjennom en kanal som muligens har stort ansvar for det kollektive minnet, nemlig den norske statskanalen.

Historien de skildrer er en årrekke med de mest marginaliserte og farligste forbryterne som har utviklet sterke varige men etter lange perioder med isolasjon. Norges nasjonale menneskerettsinstitusjon beskrev det nylig slik “Det bør opprettes en nasjonal, forsterket fellesskapsavdeling for innsatte som ellers sitter isolert over lang tid med omfattende funksjonsfall, realitetsbrist og aggresjon som følge av dette.” (https://www.nrk.no/dokumentar/xl/uten-ansikt-1.14005152) Spekulasjon om hvilket bilde som fremstår mest korrekt blir dermed vanskelig ettersom de to står i kontrast med hverandre; fortellingen her påvirker forestillingen til de som blir introdusert til det nye perspektivet.

Et tredje eksempel på noe som har veldig ulike forestillinger rundt seg, er synet på homofili. Fortellinger og forestillinger om homofili har endret seg drastisk de siste tiårene i store deler av samfunnet- fra å være forbudt til å være noe man bør omfavne. Kunnskap og forestillinger om homofili er noe man oppnår gjennom fortellinger, historie, media og samfunnet rundt seg. I flere religioner blant annet blir homofili gjerne videreformidlet som en synd basert på religiøse fortellinger, og sier videre at disse burde straffes. Dette skaper da en videre en forestilling om at dette nettopp er en synd, og homofile blir da sett ned på, diskriminert, forfulgt og lignende.

Man kan kanskje skille mellom to hovedtyper for videreformidling av homofili: bruk av vitenskapelig og ideologisk historiebruk. På den ene siden baserer den vitenskapelige siden seg på evolusjonen som fortellinger, og forsøker å forklare homofili som noe naturlig man finner i dyreriket (Søderlind, 2006). På den andre siden, den ideologiske siden, baseres videreformidlingen av homofili på blant annet religiøse fortellinger som noe unaturlig som strider mot Guds vilje. Den ideologiske siden kan skape forestillinger som bygger på etikk og moral, mens den vitenskapelige kanskje er med på å skape et litt mer «likegyldig» syn på temaet.

Det et tydelig at en ikke vil «misforstås» i forestillingene om homofili i dagens samfunn. Nå til dags er det heller sett ned på å ikke vise solidaritet med homofile. Hvor viktig dette er kommer godt fram i NTNUs valg om å ikke flagge med regnbueflagget under Pride. Bare tre timer etter at de gikk ut med begrunnelsen de sto sterkt fast ved, gjorde de en helomvending ettersom avgjørelsen mottok negativ oppmerksomhet (Kringstad, 2018).

Som vi kan se, er samspillet mellom forestillinger og fortellinger viktig og det er mange måter å utnytte dette på. Enten man utnytter det til noe godt, som for eksempel i undervisningssammenheng, eller om det blir utnyttet til noe vondt, som den ideologiske siden i homofili-saken. Det vil også være verdt å huske at det ikke bare er forestillingen som påvirker fortellingen, men at det også kan gå motsatt vei, hvilket eksempelet vårt med behandlingen av forbrytere demonstrerer veldig godt. 

Litteratur:

Kringstad, K. (2018, 13. september). NTNU har snudd: Skal likevel heise regnbueflagget under Pride. Hentet fra https://www.nrk.no/trondelag/ntnu-har-snudd_-skal-likevel-heise-regnbueflagget-under-pride-1.14206735

Søderlind, D. (2006). Homofile dyr skaper strid. Hentet fra https://forskning.no/dyreverden-seksualitet/2008/02/homofile-dyr-skaper-strid

Olin, M. & Høgset, K. (2018) Uten Ansikt. Hentet fra https://www.nrk.no/dokumentar/xl/uten-ansikt-1.14005152

 

 

Typologier og slikt

Hei bloggen!

Denne uka skal vi snakke litt om historiebruk, typer og typologier! Spesielt skal vi se litt på våre kjære kamerater Ola Svein Stugu og Klas-Göran Karlsson sine modeller for ulike historiebrukstypologier. Disse kara har mer eller mindre laget hver sin måte å beskrive disse typologiene på, med hvert sitt utgangspunkt som virkelig utfyller hverandre. Der Stugu er mer abstrakt og bruker tre overordnede typer, er Karlsson en smule mer spesifikk og har 6 brukstyper.

Stugu sitt eksempel fokuserer på tre ulike typologier. Han beskriver redskap, orientering og opplevelser som hver har sine egne konsekvenser og aktører som bruker dem. De er også hver enkelt en egen ressurs eller kilde til hva aktørene eventuelt vil ha dem til være (Stugu, 2016, s. 16).

Bilderesultat for stugu historie i bruk typologi

Redskap blir beskrevet som en ressurs som primært benyttes til å overtale, undertrykke, frigjøre eller overbevise. Stugu beskriver det som en kilde til inntekt hvor aktørene er kommersielle og har eller søker makt. Med andre ord blir historien brukt på en nærmest kapitalistisk måte for å få få seg et gode på, om det så skal være makt eller inntekt.

Orientering er ifølge Stugu en kilde til kunnskap og innsikt. Med dette skal det bli laget et grunnlag for undring, mening og sammenheng. Dette henger også sammen med opplevelser som typologi, som kan være en kilde til fascinasjon, spenning og glede. Begge typologiene «deler» at de har ulike brukergrupper som kan både være private, offentlige eller som en forbruker av et produkt. I disse tilfellene vil produktet være historie.

Stugu sin versjon kan sees på som et overordnet system hvor Karlsson sin modell vil være mer utfyllende og spesifikk. Der Stugu har 3 overordnede kategorier, har Karlsson det man kan kalle 6 «underkategorier» (Karlsson, 2016, s. 72), som fyller på og går mer i detalj om de samme temaene. Videre i bloggen skal vi nå se på noen eksempler som går mer i dybden og eksemplifiserer de ulike kategoriene til Stugu og Karlsson.

Karlsson sin modell samsvarer noe med Stugu sin, men er konkret i sin beskrivelse. Det følgende vil være litt utdypende rundt hva hver enkelt kategori tar for seg. Den eksistensielle historiebruken blir av Karlsson skildret som et behov minner og erfaringen i tider preget av forandring og usikkerhet, dette kommer til uttrykk blant annet gjennom menneskers interesse i slektsforskning, fotoalbum og lignende. Han forteller videre at det vanlige mennesket mest aktivt bruker denne typologien og derfor bærer et lokalt og mer målrettet preg.(Karlsson, 2016, s. 73)

Den ideologiske historiebruken innehar politiske formål. Organisasjoner benytter seg av denne typologien når de ønsker å skildre sin egen fremvekst som noe historisk, noe som er rettferdig og nødvendig for at samfunnet skal bevege seg fremover forteller Karlsson. Ideologisk bruk kan i tillegg innebære at det tidligere nevnte politiske aktøren utøver kontroll over lærebøker og andre historiske kanaler. En rasjonalisering av historien er derfor det som er mest sentralt innenfor denne historiebruken. Metoden kan ha negative utfall, mennesker kan enkelt bli satt i en posisjon hvor stigmatisering blir unngåelig og de kan bli definert som de utenforstående((Karlsson, 2016, s. 74)i.e Nasjonalisme.

Videre definerer Karlsson typologien ikke-bruk som en underkategori av den ideologiske. Denne blir beskrevet som en fremgangsmåte hvor historien heller møtes med stillhet og et ønske om å skjule eller gjemme det som har hendt. Kilder som motsier overbevisningene til aktøren blir stengt ute, det er et spesifikt bilde som er ønskelig å skape av en spesifikk grunn, om budskapet tar skade av et synspunkt er ikke synspunktet viktig. (Karlsson, 2016, s.75)

Den politisk- pedagogiske bruken krever ingen store historiske kunnskaper og blir heller ikke tatt i bruk til å spre kunnskap. Denne typologien blir snarere brukt av politikere som et verktøy når de ønsker å skape oppmerksomhet omkring et spesielt tema. Retorikken blir historiens viktigste formål her. Noe annet Karlsson mener hører til her er alle løfter og beklagelser som kommer ut gjennom politikken. (Karlsson, 2016, s.76)

Den moralske historiebruken tilhører den som blir tatt i bruk når mennesker som ikke har tatt noen del i en hendelse tar avstand fra , ber om unnskyldning for eller erkjenner hva som har hendt.

Den vitenskapelige historiebruken skiller seg fra de andre metodene i at den har behov for et visst sett med profesjonelle egenskaper og ferdigheter. Karlsson forteller at det genetiske perspektivet er svært sentralt her.(Karlsson, 2016, s.78)

Bilderesultat for stugu historie i bruk typologi

Første eksempelet er Broadway skuespillet Hamilton: The Musical, hvor skaperen, Lin-Manuel Miranda, setter lys på en av USAs mindre kjente landsfedre: Alexander Hamilton. Alexander Hamilton var en immigrant fra St. Croix i Caribbean og endte opp som landets første finansminister og George Washingtons høyre hånd. Til tross for dette er han lite nevnt i historiebøker og det er nettopp derfor Miranda skrev musikalen som er basert rundt livet hans. Historiebruk i musikalen passer inn med flere av Karlssons og Stugus typologier, som jeg nå snakke mer rundt og vi begynner med Karlsson (2016). 

Musikalen rekonstruerer på en måte historien vi allerede kjenner til for å etablere Alexander Hamilton som en de viktigste historiske personene i USA på hans tid, og dermed ser vi vitenskapelig bruk av historie. Ideologisk historiebruk finner vi også i musikalen, da den blant annet prøver å legitimere Alexander Hamilton som et verdig og viktig medlem av gutteklubben kjent som USAs landsfedre. Videre kan vi se at politisk-pedagogisk bruk av historie finner sted ettersom musikalen har skapt mye debatt både rundt innholdet, men også rundt valget av hip hop-sjangeren og valget om å ha utelukkende fargede rolleinnehavere. Den historiske musikalen kan sees som en kommersialisering av USAs historie og vil dermed passe inn med Karlssons sjuende typologi: kommersiell historiebruk.

Videre kan vi også finne eksempler på Stugus (2016) tre typologier i Hamilton: The Musical sin historiebruk. Første eksempelet er at historien blir brukt som et redskap da aktørene har brukt historien som en kilde til inntekt da de skapte musikalen. Orientering er også til stede ettersom musikalen er en kilde til kunnskap og innsikt fordi publikumet vil lære mer om USAs historie, men også om det tidligere bortgjemte livet til en av USAs landsfedre. Til slutt finner vi Stugus siste typologi, opplevelse, fordi Hamilton: The Musical er en kilde til kilde til fascinasjon, spenning og glede da musikalens innhold, stil og utførelse er utrolig fengslende for dets publikum.  

Som sett ovenfor er grensen mellom typologiene ganske flytende, og derfor vil gjerne flere typologier være i bruk på samme tid. Et annet eksempel er filmen «Kautokeino-opprøret» som ble utgitt i 2007, og omhandler samer og deres rettigheter på midten av 1800-tallet. I denne perioden begynte fornorskningspolitikken og økte stadig i grad i årene som fulgte. Dette førte til sterk undertrykkelse av samene og deres rettigheter ble nærmest ikke-eksisterende, noe som var foranledningen for nettopp Kautokeino-opprøret som fant sted i 1852. Denne filmen tar i bruk flere former for historiebruk for å få fram historien og dets aspekter. Filmen tar i hovedsak bruk av vitenskapelig historiebruk for å rekonstruere hendelsene som fant sted for allmennheten, og er kanskje den mest tydelige formen for historiebruk (Karlsson, 2016).

Filmen er skapt og regissert av Nils Gaup, som er tippoldebarnet til en av hovedpersonene i Kautokeino-opprøret. Under oppveksten fikk han ikke vite så mye om historien grunnet samenes påtvungne skam av det norske samfunnet (Naalsund, u.å.). Fornorskingspolitikken skulle hysjes ned og ikke prates om. Dette gjorde det viktig for Gaup å videreformidle historien og sørge for at den ikke ble glemt. Dermed er eksistensiell historiebruk også tatt i bruk i denne filmen (Karlsson, 2016).

Filmen bruker (indirekte) politisk-pedagogisk og moralsk historiebruk ettersom den offentliggjør «skjulte» hendelser for samfunnet som tidligere ikke har vært ønsket å fremheve, og dermed kan være med på å skape en debatt rundt statens moralske ansvar i håndteringen av samene og deres rettigheter i ettertid av fornorskningspolitikken (Karlsson, 2016). Til slutt har filmen et kommersielt historiebruk. Dette sier seg kanskje selv da historien er belyst ved hjelp av en film for å tjene penger. Karlsson hadde tidligere kommersiell historiebruk som en del av typologiene, men har i senere tid valgt å fjerne denne ettersom den gjerne er en del av andre typologier og kan bli sett på som et unødvendig tilskudd (Karlsson, 2016).

Når man setter filmen opp mot Stugus modell ser man at filmen inngår i flere av typologiene. Filmen er blant annet et redskap som kilde til inntekt ettersom aktører ønsker å tjene penger på filmen, i likhet med Karlssons kommersielle typologi. Filmen gir også orientering rundt historien og hendelsene for seeren, og fungerer som en kilde til kunnskap og innsikt. I tillegg er selve filmen i seg selv er en opplevelse, og er dermed en god form for å videreformidle kunnskap på en «skjult» måte ettersom den kan skape fascinasjon og økt interesse hos seeren (Stugu, 2016).

Karlsson forteller at historiemisbruk blir knyttet til en rekke forskjellige fenomener,  det kan være noe så banalt som en endring av en dato, det kan være at sannheten har blitt forandret for å virke som en støttespiller i en politisk kampanje eller lignende. Dette kan skje i tilfeller hvor statsmakten velger å justere sannheten slik at de selv kommer gunstig ut. Dagsaktuelle eksempler på dette finner man i blant annet Tyrkia hvor dissidenter aktivt blir undertrykt og fengslet når de tar i bruk en typologi som fremmer et historiebilde ulikt regimets, begge sider av historien blir ikke fremmet på en god måte. (Karlsson, 2016, s. 79)

Spørsmålet en da kan stille seg selv, er hvilken typologi som er den mest korrekte? Liksom, blir da den vitenskapelige fremgangsmåten og synet det som er mest korrekte for historie som et emne? Dette argumenter Karlsson imot, ikke all historie som blir brukt trenger å leve opp mot de strenge kravene som historievitenskapen setter for seg selv. Dette ville ført til en massiv delegitimering av mye retorikk og refleksjon, med tanke på at alt annet enn den vitenskapelige fremgangsmåten ville bli sett på som misbruk.

Et annet syn Karlsson representerer er det at mennesket står i sentrum, med dette mener jeg ikke at sola går rundt jorda, men snarere at så lenge historiebruken forårsaker skade eller negativitet er dette ikke god bruk. Det sentrale han legger frem her at misbruk av historien ikke kan skje så lenge det har en effekt som fremmer menneskelige rettigheter, respekt og en schpa holdning ovenfor andre. Dette synet er langt fra uproblematisk, men gir oss det mest reelle muligheten for å diktere hva som ikke er misbruk av historien og dens typologier.  Det viktigste her blir at ikke kun en typologi fremstår som den mest riktige, men at de alle kan brukes i samspill med hverandre. Det er en umulig oppgave å trekke en grense mellom misbruk og bruk av historie forklarer Karlsson. (Karlsson, 2016, s80)

 

Litteratur:

McCarter, J. og Miranda, L.M. (2016). Hamilton: The Revolution. New York: Grand Central Publishing.

Karlsson, K. (2016). Historien är närvarandeHistoriedidaktik som teori och tillämpning. Lund: Studentlitteratur AB.

Naalsund, P. T. (u.å.). Kautokeino-opprøret. Hentet fra https://www.filmweb.no/skolekino/incoming/article1012283.ece

Stugu, O.S. (2016). Historie i bruk, Oslo: Det Norske Samlaget.

 

 

 

Fortid og sånt

Hei bloggen!

I dag skal vi skrive litt om forholdet mellom fortid, historie og historiebruk. Vi skal bruke spennende eksempler, som Nordisk Front og deres bruk og fremstilling av historie. Vi starter enkelt med et forsøk på å definere historie, fortid og historiebruk. Dette er vide begreper som ikke nødvendigvis har en fast definisjon, men vi forsøker læll.

Historie blir gjerne sett på som samtidens tolkning av fortiden. Det som blir skrevet ned vil for det meste være en subjektiv nedtegnelse av hendelsen(e) som skal beskrives. Det kan derfor anses som en fortelling eller en forestilling. Dette bygger for eksempel museer på. De fleste museum skal jo gi ut fakta og historier om hva som har skjedd i fortiden. De kan dog kun gi ut informasjon om ting de vet om, og på grunn av manglende historier, eller kilder, vil de ikke kunne gi ut den «faktiske» fortiden. Det nærmeste de kan gi er et overblikk eller en fremstilling de selv velger for å kunne selge produktet sitt, i dette tilfellet historiske faktum. Dette er så klart en grov og kort forklaring, men det betyr at ingen kan gi, uansett hvor upartisk man er, en fullført og objektiv forklaring på hva som har skjedd. Minnet er ikke ufeilbarlig!

Historie har en dobbeltbetydning, da det kan enten bety en fiktiv fortelling, eller en historie basert på virkeligheten. For eksempel er myter og sagaer historier som kan ha sin rot i virkeligheten, men de har blitt gjort mer spennende for å dra folk inn i fortellingen. Det kan så klart være andre grunner til at slike sagaer ikke er helt realistiske.

Historie kan også bety studiet av fortid. Det er med andre ord også en vitenskap, som skal forklare hvordan folk levde før, hva som har skjedd og lignende. Innenfor historievitenskapen vil fokuset være på å sette sammen et bilde av historien gjennom arkeologi, skrevne kilder eller å snakke med folk som har gjennomlevd det.

Fortid anses derimot som noe flytende og objektivt. Det som faktisk har skjedd vil være det man anser som fortid, for eksempel at undertegnede spiste en brødskive i går eller at cirka 1,7 millioner russiske soldater døde under første verdenskrig.

For å gjøre det lettere å forklare historiebruk skal vi bruke et eksempel. I dag skal vi bruke Nordisk Front og deres bruk av nordisk og verdenshistorie for å fremme deres egen politiske og ideologiske agenda.

Nordisk Front er en selverklært nasjonalsosialistisk organisasjon som vil ha et samlet Norden. Et lite klikk på deres hjemmeside og man ser hvordan de fremstiller bruddstykker av verdenshistorien for å underbygge egen ideologi. Blant annet fremstiller de konflikter i nordiske land som et resultat av de daværende regimers svakhet, splittelse og korrupsjon uten å ta hensyn til andre bakenforliggende årsaker.

Videre fokuserer hjemmesiden deres primært på bruddstykker av historien som fremstiller den «hvite rase» som dominerende. I denne konteksten er det viktig å huske at det de velger å vise er valgt med omhu, de forsøker tilsynelatende å skjule logiske brister og andre historiske tilfeller som avfeier deres egen ideologi. Et eksempel er deres fremstilling av talen til Martin Luther King jr. med tittelen «I have a dream». De anklager King for plagiat og tyveri av andres verk, uten å se på den historiske konteksten; hvem som holdt talen, til hvem den ble holdt og målet med den. De forsøker istedenfor å underminere King ved å påstå at han har stjålet den fra hvite forfattere, som for eksempel William Shakespeare.

Nordisk Front setter også sterkt fokus på hets av jøder, da antisemittisme tilsynelatende er en stor del av deres ideologi. I eksempelet nevnt over beskylder de King for å ha en jødisk bakmann som tok seg av økonomien og hans forfatterskap. I tillegg til slike beskyldninger har de også en stor mangel på upartiske kilder.

Alt i alt er det flere eksempler som viser hvordan Nordisk Front bruker historiske fragmenter for å bygge under egen ideologi.  De har også en tendens til å ignorere deler av historien som viser feiltagelser i deres ideologi og endelige mål, altså en nasjonalsosialistisk stat basert på en sterk og karismatisk leder.

En god illustrasjon historiebruken som Nordisk Front og andre aktører foretar seg i møte med historien finner vi i modellen som blir presentert av Stugu. De bruker tilsynelatende historien som et redskap.stugu-modell

Denne viser hvordan historien kan bli vektlagt på en slik måte at enkelte skildringer av hendelser kommer gunstig ut, mens andre sider ikke på langt nær opplever like stor oppmerksomhet. Dette blir beskrevet som historiebruk og trenger ikke alltid å ha en nær slektskap til historien. “Historia har eit flertydig potensial, og det er bruken som avgjer kva potensiale som skal realiserast”(Stugu, 2016, s11)

Ulike skoler tar i bruk historiebegrepet på forskjellige måter, selv om enkelte virker mer legitime enn andre forteller Karlsson at det neppe er slik. Historie som en vitenskap blir av Karlsson beskrevet som bare en annen måte å møte historien på, men den fungerer ikke nødvendigvis bedre enn andre metoder. Når dette er sagt, kan enkelte historiemøter allikevel skape et bilde av fortiden som mange vil ta sterk avstand fra. Karlsson nevner også hvordan klimaet rundt historie, fortid og historiebruk har forandret seg i det akademiske og politiske rom i Sverige. Det ble gjort ved et skift omkring 90-tallet hvor nye begrep fra historiedidaktikken stadig fikk mer oppmerksomhet. Historiemøte, historieformidling og historiens funksjon ble nå viktige begreper som utdypet folkets forståelse av historie og fortid. (Karlsson, 2016, s35)

Ja, da bloggen har vi sett på hvordan forholdet mellom fortid, historie og historiebruk utspiller seg på den politiske og akademiske arena. Fortid er noe som faktisk har funnet sted, mens historien blir noe beveger seg nærmere det subjektive. Stugu skriver at historien “ikkje er nøytral og ufarleg.”(Stugu, 2016, s11) Historien og historiebruken blir det som majoriteten legger vekt på og som blir essensielt i et samfunn hvor retorikk spiller en viktig rolle. Eksempelet med Nordisk Front som bruker historie for å fremme sitt eget verdensbilde fungerer som en god illustrasjon på dette. Det sentrale blir at mens historien er en tolkning av fortiden blir historiebruken igjen en fortolkning av historien i seg selv. Sp4cef0rce out xx

Litteraturliste:

Karlsson, K, Historien är närvarandeHistoriedidaktik som teori och tillämpning, Lund: Studentlitteratur AB, 2016.

Stugu, O.S, Historie i bruk, Oslo: 2016.

Nettsider:

Lund, Klas, «I have a dream», https://www.frihetskamp.net/en-nordisk-front/, (sist besøkt 31.08.2018).

Redaksjonen, «En nordisk front», https://www.frihetskamp.net/i-have-a-dream/, (sist besøkt 31.08.2018).