Nidarosdomen og nasjonbygging

Heia bloggen!

I uka her skal vi se på Nidarosdomen og hvilken rolle den har påvirket norsk nasjonalbygging. Det vi skal snakke om er hvordan enkeltmennesker har vært den del i gjennombygningen av Nidarosdomen som et eksempel på hvor stor rolle bygningen har i lokalsamfunnet og på nasjonalt nivå. I tillegg skal vi se på hvilken relasjonen domkirken har til kongemakten, når det kommer til kroning og så videre. Vi vil også se på andre aspekter om kirken, med fokus på hvordan den har påvirket Norges historie og kultur.

Nidarosdomen og nasjonfølelse.

I 1905, et år som er sammensveiset med norsk nasjonalfølelse og identitet, ble det vedtatt av Stortinget at Nidaros skulle bli restaurert og gjenoppbygget. Dette skulle skje i løpet av en vanskelig periode økonomisk sett og en tidsperiode på over kun 30 år. Norge som et nylig uavhengig land hadde ikke store midler til å bidra til en eventuell bygging av det nasjonalmonumentet som var Nidarosdomen. Dette ble dermed virkeliggjort med mye hjelp av landets befolkning, og donasjoner fra enkeltpersoner var en av grunnene til at et eventuelt bygningsarbeid ble suksessfullt. Både de velstående i samfunnet samt mennesker fra lavere sjikt bidro til dette prosjektet, og du har andre grupper av samfunnet man ikke nødvendigvis ville forventet bidro; det var en kvinnegruppe som samlet nok penger til et av de større glassmaleriene.

Et eksempel på dette, som godt underbygger hvor viktig Nidarosdomen må ha vært for mange enkeltmennesker i det Norge nå var «på egen hånd», er et som ble gjengitt ved Nidaros på ekskursjonen. (Kvande & Naastad, 2013, s.92) I løpet av turen innom Nidarosdomen fortalte guiden en historie om en lærer som samlet inn penger i lokalsamfunnet sitt, stedet dette hendte var langt nok unna Trondheim til at ingen av de menneskene som bidro til innsamlingen noen gang hadde vært i domkirken.

Hvor viktig Nidarosdomen var for den norske befolkningen og dets funksjon som et symbol på nasjonen ble illustrert gjennom dette. Norsk identitetsfølelse blir godt representert gjennom erindringer og forestillinger man ønsker av Nidaros, dens gjenoppreisning ved hjelp av folket blir dermed symboltungt. Olavsarven har tradisjonelt blitt brukt som retorikk innenfor nasjonsbyggingen og dermed er begge ideene viktige når det kommer til å forstå norsk identitet. Givergleden rundt dette fungerer som en pekepinn på hva som var viktig etter løsrivelsen fra Sverige.

Samisk og norsk identitet? 

Det samiske folk har bare nylig fått en ordentlig plass i Nidarosdomen; et alter med samisk utsmykning ble satt opp i katedralen på Samefolkets dag i 2017. Dette er en stor begivenhet, da samefolket tidligere ikke har vært representert i katedralen, i hvert fall ikke bevisst. En av glasskunstnerne som lagde glassmalerier til katedralen, som man blant annet kan se i Mariakapellet og Olavskapellet, hadde samisk bakgrunn og inkorporerte dette med bruk av sterke samiske farger. Katedralen fikk altså et samisk preg til seg, men dette forble anonymt.

Domen er den opprinnelige erkebiskopkirken i Norge, og kong Olav V, kong Harald og dronning Sonja har blitt signet i katedralen. Ettersom Nidarosdomen er et såpass stort og nesten tradisjonelt symbol for Norge, en nasjonalhelligdom, har det hatt stor betydning at det samiske folket, og dets kultur, har blitt utelatt fra katedralen. Domkirken har alltid flagget det samiske flagget side om side med det norske flagget for å markere at vi lever to folk sammen i dette landet. En kan argumentere for at dette ikke har særlig betydning når, inntil nylig, ett av disse folkene bare ble representert på utsiden av katedralen.

Nidarosdomen og begrepet nasjonsbygging går gjerne hånd i hånd. Den er et symbol på vår storhetstid under middelalderen; et symbol på Olav den Hellige, som skapte et norsk fellesskap ved å samle oss til ett folk. Ved å endelig inkludere det samiske folket og deres kultur i alt dette har vært en viktig begivenhet. Endelig kan samefolket føle de tilhører denne nasjonalhelligdommen, og kanskje en forsterket nasjonsfølelse kommer med dette; endelig er betydningen av flaggene som svaier side om side ikke bare en fasade, men det reflekterer noe av hva du vil møte på innsiden av Nidarosdomen.

Bruk av Nidarosdomen for politisk vinning

Et eksempel hentet fra en avisartikkel skrevet av stortingsrepresentantene Olemic Thommessen og Linda Hofstad Helleland fra Høyre i 2012 sier noe om hvordan befolkningens syn på Nidarosdomen er, og hvordan dette blir utnyttet i politikken. Med overskriften «Nidarosdomen er ingen vanlig sognekirke» vet vi fra første øyeblikk at det er snakk om noe særegent og viktig. Artikkelen ble skrevet på bakgrunn av uenigheter mellom høyre- og venstresiden rundt bevilgning av ressurser til restaureringen av Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen.

Thommessen og Helleland beskriver Nidarosdomens betydning for folket, kulturen og ikke minst for kristendommens utvikling i Norge, samtidig som betydningen på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå legges til grunn. Nidarosdomen er et arkitektonisk mesterverk med flere symbolverdier forfatterne vet godt flertallet av leserne også er enige i. Nidarosdomen blir av Høyre brukt som en politisk agenda for å i større grad skape splittelse mellom folket og venstresiden. Det er også tydelig i beskrivelsen av Arbeiderpartiets syn på seremonier knyttet monarkiet og Domen. Man ser her at Høyre benytter seg av politisk-pedagogisk historiebruk for å legitimere sitt politiske ståsted samtidig som noe som kan oppfattes som en svertekampanje finner sted.

Avslutningsvis er det greit å påpeke de faktene som har allerede blitt nevnt. Nidarosdomen er et godt eksempel på hvordan en identitet blir skaptt gjennom et sted, om det så er et minnesmerke eller det kristne symbolet/monumentet Nidarosdomen faktisk er.  Således kan man legge tyngde på at det norske monarki blir signet i Nidarosdomen, og ikke nærmere Oslo, hovedstaden. Dette viser hvor sterkt dette stedet stiller i nasjonal sammenheng, og er en del av å skape norsk identitet, om den så skulle være samisk, eller kanskje heller primært norsk. Nidarosdomens historie relatert til norsk nasjonsbygging baserer seg også en del på Olavsarven, da dette er en representasjon av norsk identitet og norsk nasjonsbygging som har blitt brukt gjennom flere århundrer.

 

Litteratur:

https://snl.no/Nidarosdomen

Kvande, L. & Naastad, N. (2013) Hva skal vi med historie: Historiedidaktikk i teori og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

https://www.adressa.no/meninger/kronikker/2017/02/06/Dette-er-noe-av-det-mest-betydningsfulle-som-har-skjedd-i-Nidarosdomen-p%C3%A5-mange-ti%C3%A5r-14164385.ece

https://www.adressa.no/meninger/kronikker/article3267275.ece

Historiebruk i populærkultur!

Ni hao bloggen!

I dette blogginnlegget skal vi se på ulike kommersielle representasjoner av historiske øyeblikk og settinger. Relevante begreper som blant annet nasjonsbygging og identitet fra tidligere uker skal trekkes inn, spørsmålet om hvorvidt forestillinger som blir representert i populærkulturen passer med historiske kilder blir drøftet. Vi har valgt å trekke inn filmene «The Patriot» og «Braveheart» samt spillet «Assassin’s Creed III». Det alle disse representasjonene har til felles er at de omhandler identitet og nasjonalfølelse. Videre er Mel Gibson sterkt involvert i begge filmene så en vektlegging av hans identitet som amerikansk statsborger blir naturlig. 

Filmen «The Patriot» handler om den amerikanske uavhengighetskrigen. Her har vi flere sentrale begreper som kan diskuteres, blant annet nasjonsbygging og myter. Mel Gibsons rolle som Benjamin Martin er ikke basert på bare en, men to ulike personer under krigen. Det kan således argumenteres for at rollen hans er en mytifisering av begge personene, Francis Marion og Andrew Pickens, som på en nesten erketypisk amerikansk måte tar hevn etter at de får livene sine ødelagt av onde krefter.

Videre er filmen også en film som bruker historie for å virkelig konsolidere amerikansk identitet, og fremviser at den amerikanske nasjonen er bygget på blodet og livene til amerikanske soldater. Dette er mer eller mindre velkjente strofer man ofte ser i det amerikanske nyhetsbildet i dag, eller i hvert fall hos de mange amerikanerne som kaller seg patrioter. Slutten av filmen i seg selv er også et godt eksempel på den amerikanske nasjonsfølelsen; det amerikanske flagget som blir brukt som en motivasjon for de amerikanske troppene til å returnere til slagmarken av Gibson er en virkelig nasjonalistisk, eller patriotisk, bruk av amerikansk kulturidentitet.

Det kan argumenteres for at filmen blir brukt av Gibson på en kommersiell og pengesøkende måte, men ut i fra det jeg vet om Gibson virker det som om han ser på seg selv som en real patriot. Jeg vil derfor tro at det ikke nødvendigvis for hans del kun er profitten han ser etter, men også den driven og interessen en slik film skaper for den amerikanske nasjonsbyggingen og deres kamp mot britene for deres uavhengighet. Ikke nødvendigvis bare for spenningens skyld, men også for sånne som oss som gjerne vil se etter historiske feil og fakta.

«The Patriot» er ikke den eneste patriotiske filmen Mel Gibson har vært en del av heller, en annen av hans mest populære filmer «Braveheart» har patriotisme som et sentralt tema. Handlingen «Braveheart» foregår i Skottland på slutten av 1200-tallet, og er basert rundt den første skotske uavhengighetskrigen, en setting veldig lik den i «The Patriot».

Denne filmen spiller veldig på det sentimentale aspektet rundt en slik konflikt, med et spesielt fokus på frihet. Noe som effektivt gjør at vi heier på hovedpersonen og hans kamp, og gjør skikkelsen Gibson spiller (William Wallace) til en heltefigur for skotsk uavhengighet. Denne filmen spiller derfor veldig inn på hva mange skotter føler angående deres tid under England, og gjør det slik at andre som ser filmen blir sympatiske for skottene.

«Braveheart» er en film som har klart å balansere både finansiell suksess samt et patriotisk/politisk budskap. Filmen er et godt eksempel på hvordan historie ofte blir brukt i store actionfilmer, med en del historiske friheter gitt når det kommer til hvor nøyaktig filmen er. Men også hvordan den har klart å få fram de mulige følelsene av de som levde i den tidsperioden. For de fleste som ser filmen vil de ikke se de detaljene som er historiske feil, men de vil få en forståelse av hvordan situasjonen var for menneskene som levde under hendelsene i filmen.

Som nevnt tidligere har kanskje ikke filmen «The Patriot» intensjonelt brukt kommersiell historiebruk, men dette ser vi godt i handlingen bak «Assassins Creed III». Spillet er femte installasjon i franchisen og handlingen er satt i Amerika under den amerikanske uavhengighetskrigen. Plottet følger Connor, eller Ratonhnhaké:ton som han egentlig heter, en del av det amerikanske urfolket og en assassin for “the colonial brotherhood”.

Fremstillingen av den amerikanske uavhengighetskrigen i spillet er selvfølgelig gjort veldig kommersielt, men samtidig er det viktig å legge merke til at spillet ved visse anledninger viser en mer realistisk side av historien. Et eksempel på dette vil være dets fremstilling av Bostonmassakren, hvor vi ser at hendelsen er, dog fortsatt forferdelig, ikke like grusom som navnet skal ha det til, men heller en protest som gikk ganske skeis.

Spillet viser Connor som ikke står ovenfor krigen alle andre kjemper, men krigen mellom the Templars og the Assassins, hvilket fører til at hans fiender vil stå på begge sider av krigen. Et eksempel på dette er Charles Lee, som vi kjenner som general for koloniene under krigen, men i spillet er han faktisk en av the Templars, altså en skurk. Så samtidig som spillet i seg selv godt viser den amerikanske nasjonsfølelsen med den kjente historien om deres kamp for frihet, ser vi her også dets kommersielle historiebruk, hvor det vrir om på personer og deres historie for å få med historie, men samtidig appellere til dets målgruppe.

Enkelte friheter blir muligens tatt for å ligne mer på en aktørs egen forestilling, hvorvidt dette er for økonomisk vinning er ofte vanskelig å uttale seg om. Gibson med sine representasjoner kan si mer om hans forestilling enn et rent ønske om kommersiell suksess, men basert på at film er en milliardindustri blir en slik konklusjon problematisk. Det samme gjelder spillindustrien, representasjoner innenfor et medium med stort fokus på økonomisk gevinst vil føre til en strategisk bruk av forestillinger, identiteter og retorikk. Mottakerens engasjement og at denne er villig til å betale er essensielt for at det hele skal fungere i praksis uten store tap, dermed blir et idealistisk syn på denne typen historiebruk vanskelig å rettferdiggjøre. Likevel er det heller ikke uproblematisk å si at historisk korrekthet alltid kommer i andre rekke når det handler om kommersiell historiebruk.


Kilder

https://no.wikipedia.org/wiki/Bostonmassakren

Historiebruk i institusjoner!

God dag, bloggen.

Denne uken skal vi se nærmere på historiebruk og historien generelt innenfor ulike institusjoner som blant annet museer og skoler. Vi skal blant annet se på historiens ulike funksjoner, tilnærmingsmåter og synspunkter på dette.

Det første som må gjøres er å definere begrepet historiebruk. Historiebruk vil si hvordan historie brukes i ulike sammenhenger av ulike aktører for å fremme for eksempel synspunkter, ideologier, politiske spørsmål, etc. Det skjer da gjerne ved at man selv velger og vraker deler av historien for å ta tak i det som passer best for formålet. Ulike bruksområder er vitenskapelig, eksistensiell, moralsk, ideologisk, politisk-pedagogisk og ikke-bruk av historie. Historie kan også brukes for å både sterke og svekke identiteter ved understrekning av historiske kontinuiteter for å skape et skille mellom «vi» og «de». Historiebruk er noe man finner spesielt innen forskning og undervisning av historie (Karlsson 2014:70-73).

Det blir tre påstander som er sentrale for de aller fleste institusjoner når det kommer til bruken av historie. Disse er opplysning, oppdragelse og til slutt underholdning og opplevelse. Den tredje blir svært viktig for et museum hvor inntekt er en nødvendighet for at det hele skal fungere i praksis. (Stugu, 2016, s.124)

ICOM, International council of museums, definerer et museum som “en permanent institusjon som ikke arbeider for profitt, men står i tjeneste for samfunnet og samfunnsutviklingen og er åpen for publikum”.(Stugu, 2016, s.133) Det er også lagt vekt på at hvert enkelt museum ivaretar, forsker og kommuniserer og at deres intensjon er å utdanne, glede samt bidra til studier. Denne definisjonen som blir representert her er en Stugu problematiserer gjennom tanker om utstillinger med utgangspunkt i mer abstrakte ideer og hvor gjenstander blir trukket inn i andre rekke. Det er her minnesenter blir viktig, det utfyller områdene hvor museums definisjon ikke lenger strekker til.

Museer har fått rolle som det kollektive minnet i samarbeid med arkiv og biblioteker. Dette blir illustrert gjennom eksempelet med kunstsamleren Hans Rasmus Astrup og hans museum. Her har han kjøpt inn en rekke verk med samtidskunst for å fange tidsånden, noe som kommer frem fra intervjuet. Holdningen Astrup har ovenfor sin samling passer godt med tankene omkring et museums oppgaver.

Kunnskapssyn er noe som blir viktig for denne institusjonen. I utstillinger kan enkelte velge eller fjerne gjenstander for å danne et spesielt bilde av hvordan den enkelte tidsperioden var.  Dette kan sees gjennom koloniutstillingene på 1900-tallet, med funksjon å underbygge ideologien selv om dette muligens ikke var intensjonen. (Stugu, 2016, s.134) Stugu trekker frem at oppdragelsen av museer er blitt fremstilt som mindre viktig i nyere tid, mens opplevelsen nå er den som er fremtredende.

Videre i bloggen skal vi se på historiebruk i norsk skole og hvordan historiefaget ikke bare er et fag om formidling av selve fortiden, men også hvordan den blir brukt som et verdi- og normdannende fag i klasserommet. Innenfor dette feltet har man klassisk, objektivistisk og en formell type tilnærming til faget; mellom disse har det vært en dynamisk utvikling siden 1800-tallet ifølge Sven Sødring Jensen.

Den klassiske tilnærmingen bygger enkelt sagt opp på de verdiene man på den tiden ville følge eller distansere seg fra; man skulle bruke historien som moralske og karakterdannende eksempler til etterfølge. Dette kan sees i lys av datidens økende grad av nasjonalisme, spesielt her i Norge, hvor Bjørnstjerne Bjørnson er et godt eksempel på hvordan man skulle lære av fortiden.

Etter den klassiske tilnærmingen ble det mer populært å skulle gå gjennom en såkalt objektivistisk tilnærming, hvor man tok utgangspunkt i forskning. Dette, i ren motsetning til den klassiske tilnærmingen, skulle gjøre historiefaget på skolen mest mulig objektivt. Man skulle fokusere på selve læringen av historien, og således forholde seg verdinøytrale. Ideen om at man skulle bruke fortiden og historien som moralsk lærdom forsvant.

Man har også den formelle tilnærmingen, hvor historiefaget skulle bli brukt for å tjene elevene både i deres modning som unge voksne, men også deres allmenne ferdigheter. Det kan sees på som en kombinasjon av både den klassiske og den objektivisfiske tilnærmingen.

Til slutt er det viktig å presisere at disse tilnærmingene anses som en grov forenkling av hvordan skolen som institusjon har brukt historiefaget. Man kan nesten ikke ha den ene uten å ha den andre; uten den klassiske tilnærmingen vil man kanskje ikke få den undringen over fortiden man ville fått gjennom den objektivisfiske, og den objektivisfiske ville ikke hatt den samme oppdragende effekten på elevene uten den formelle.

Alle disse instituttene har relativ storm makt over hvordan historie blir oppfattet av folkemengden, og spesielt har skoler evnen til å forme hvordan vi tenker angående dette. Historiebruk innenfor skolevesenet har evnen til å aktivt velge hva en person lærer, og i hvilket lys eventuelle handlinger eller hendelser blir sett. Men skolevesenet tar ofte også i bruk andre institutter, som for eksempel museum eller minnesmerker, i sine læringsmetoder.

Det er derfor viktig for alle disse instituttene å gjøre deres formidling av kunnskap spennende og interessant. Spesielt viktig er dette for museum, som ofte får inntekt av besøkende og ønsker derfor å appellere til så mange som mulig. Det er også ofte man ser et samarbeid mellom forskjellige institutter, spesielt skole og museum, på grunn av deres rolle som formidlere av historie. Skoler bruker dette ofte for en sjanse til annerledes og (muligens) mer spennende dag med læring.

Dette samarbeidet er et godt eksempel på hvor sammenflettet mange av disse instituttene er, der skolen bruker museum for en annerledes læringsmetode (bort fra klasserommet) og hvordan museum bruker skolen som en inntektskilde. Det er selvsagt ikke bare skoler og museum som har dette samarbeidet, men også andre institusjoner som minnesmerker og læringssenter.

Begge eksemplene våre viser altså ulike typer historiebruk, brukt for hver deres agenda. Museer har gjerne fokus på underholdning og opplevelse, selv om det er opplysning som burde være hovedfokus. I skoler er det gjerne opplysning og oppdragelse som er fokus. Det er viktig å huske at ettersom disse institusjonene gjerne er ganske sammenflettet, og fordi disse aktørene har, som nevnt tidligere, mulighet til å velge hva en skal lære om historien, og at en derfor ikke nødvendigvis vil få et komplett bilde.

 

Kilder:

https://www.nrk.no/kultur/xl/ein-mann-og-hans-museum-1.14259010

Stugu, O.S, Historie i bruk, Oslo: 2016.

Nasjoner, myter og historiebruk

Hola amigos dos les bloggos!

Bloggrekken vår har tatt for seg mange spennende tema, men det vi skal skrive om nå vil fortsatt holde seg innenfor pensum! I dette blogginnlegget skal vi nemlig ta for oss nasjoner, myter og historiebruk. Dette gjøres gjennom å trekke frem et par eksempler for å understreke forskjellene innad når det kommer til myter. Det blir dermed nødvendig med enkelte definisjoner og ymse utspill. 

Myter har alltid vært en viktig del av samfunn rundt omkring i verden, fra de gamle greske bystatene til Moderne Amerika. Og er ofte en viktig del av disse kulturen og historien til disse samfunnene, enten gjennom religion eller en fordelingsform av tidligere historie.

Ordet «Myte» kommer fra den greske ordet «Mythos» som betyr fortelling, og ble originalt brukt om religiøse fortellinger og historier. Order blir fremdeles brukt i denne konteksten, men det har også vokst til å omfatte andre historier i moderne tid. Myte blir nå også brukt rund historier og fortellinger som ikke er sanne, eller som få tror på. Mange av konspirasjonsteoriene man kan finne på steder som internettet blir ofte kalt myter og det samme kan bli sagt om skrekkhistorier om spøkelser og monstre. Tidligere vitenskapelige teorier kan også gå under ordet myte, som for eksempel myte om at man bare bruker 10% av hjernekapasiteten sin.

Mange myter er går ofte hånd i hånd med et eller flere samfunn, og er derfor blitt ekstremt viktig i den kulturelle identiteten til den samfunnet. Slike myter kan (og har) blitt brukt til å fremme politiske eller ideologiske budskap, samt brukt for økonomiske fortjeneste, Nedenfor skal vi se på noen eksempler av disse brukene.

Nasjonen Norge har som mange andre land et komplisert forhold til 2. verdenskrig. Krigen er en slik krisesituasjon som ofte gjør at man skaper eller bruker myter man kanskje ellers ikke ville gjort, eller for å holde på og utvise fellesskap med hverandre. I en slik sammenheng kan man ta for seg og mytifisere de handlingene utført av for eksempel norske motstandsmenn. Aktørene som bruker disse mytene vil kunne variere, fra en familie som vil minnes egen forfedres rolle i krigen, til en politisk gruppe eller til det som skal være en utdannende aktør, som skolen.

I denne konteksten er det lett å trekke fram filmatiseringen av Max Manus som et eksempel; filmens innhold i seg selv kan nesten sees på som en mytekonstruksjon av Manus sine handlinger og innsats under krigen. På ingen måte er dette ment som en kritikk mot mannen og hans innsats i seg selv, men filmen er som alle andre filmer; den skal trekke publikum for å tjene penger og den kan således være misvisende for å nå et større publikum. Dette kan også anses som et positivt trekk, da den vil være grunn til undring og skape interesse hos flere nettopp på grunn av innholdet. Videre kan man nesten si at filmen underbygger nordmenns syn på seg selv og sine forfedre under 2. verdenskrig; man bruker historiske perioder eller personer til å finne idealer man gjerne selv kan bygge videre på, som også skaper et nasjonalt fellesskap.

I den norrøne mytologien er vikingenes stamfar Odin, som i den norrøne mytologien regnes for å være de første menneskene: Ask og Embla. Odin er krigernes gud, som tar imot falne i slag i Valhall. Dette førte til at krigerne trodde at hvis de døde på et hederlig vis, ville de komme til Valhall og møte sine overordnede guder. For vikingene ga dette en identitet som gudeskapte sterke, hederlige krigere som måtte leve opp til sine forventninger.

Sparta er kjent for mange gjerne gjennom sitt folkeslag, Spartanerne, som hadde rykte på seg for å være gode krigere. Den mest populære heroen i gresk mytologi er Herakles som sies å være sønn av Zevs og Alkmene. Herakles ble ansett for å være spartanernes stamfar, og er mest kjent for sin overmenneskelige styrke, noe som passer overens med synet på spartanerne. Dette er nok en av grunnene til at nettopp Herakles ble brukt som en opphavsmyte, ettersom spartanerne ble avlet fram til å bli krigere og en militærmakt. Skapelsesmyten oppmuntret med andre ord til å følge forfedrenes fotspor.

Norrøn og gresk mytologi har mange likhetstrekk, men har og noen ulikheter. For eksempel lever spartanerne sine liv der blir trent opp til krigere fra de er barn. For vikingene var det nok også trening inne i bildet men i mindre grad. Her skulle de bli trent opp av Odin som krigere etter at de hadde falt og kommet til Valhall. Dette sier kanskje noe om synet på sine guder.

Det er mange likheter mellom norrøn og gresk mytologi. Et eksempel er det at begge mytologiene har en hersker over gudene, Zeus i gresk og Odin i norrøn, og de har igjen hver sin kone, som også har makt, dog noe mindre enn deres ektemenn. Likt for begge mytologiene er at alle gudene hersker over sine egne riker, som for eksempel vann, krig, kjærlighet, dødsriket/underverden osv. Dette er da spesielt siden mange andre mytologier innebærer én hersker/skaper/gud. Tanken om at skjebnen er viktig eller essensielt står også sterkt hos begge mytologiene, og gudene for dette var hos begge tre kvinner med den samme jobben. Én fastsatte fortiden, den andre nåtiden og den tredje fremtiden. Til slutt kan vi også nevne at selve skapelsesmyten for begge mytologiene har noen likheter, for selv om måten verden ble skapt på er fremstilt ulikt, så er fellestrekk at verden var dårlig helt til gudene kom og ting ble bedre, og at begge mytologiene har en historie om en gud som prøver å bekjempe den daværende herskeren, hvilket er hvordan Zeus og Odin kommer til makta.

Litteratur:

https://forskning.no/historie-religion/2012/06/mytens-makt

https://snl.no/Odin

https://no.wikipedia.org/wiki/Sparta#Milit%C3%A6ret

https://no.wikipedia.org/wiki/Skapelsesmyte#Antikkens_greske_skapelsesmyte

https://snl.no/gresk_mytologi

Stiklestad

Hei bloggen!

I uka her skal vi snakke om turen vår til Stiklestad, spesielt som et eksempel på historieanalyse med fokus på begrep som minne, sted og identitet. Vi bestemte oss for å fokusere på to steder spesielt, altså Olavstøtten og dets bruk i politikk og rolle som norsk symbol. Og Stiklestadir, og dets rolle som en lære bort hvordan Norgemenn levde før.

Med tanke på Stiklestads rolle i Norsk historie, og hvordan lokasjonen har blitt brukt gjennom årene for å fortelle forskjellige historier fra forskjellige perspektiv ble samtalen om Olavstøtten noe vi følte måtte være med i denne bloggen. Spesielt med tanke på alt omtalen den har fått angående bautasteinen som ligger begravd på den samme høyden.

Stiklestadir, selv om den ikke har hatt like my kontroversielle samtale om seg, er et fantastisk eksempel på hvordan vi kan lærer om fortiden. Med andre måter å lære på en å lese en bok eller høre på en forelesning.

Et av de stedene jeg følte var en større del av selve «touren» Stiklestad var Olavsstøtten. I seg selv er støtten et monument med enorm betydning sett fra et historisk perspektiv. På flere måter har det blitt et symbol på Norge. Dets betydning og representasjon som et nasjonalt monument, og ikke minst symbol på norsk identitet, har historisk sett vært av stor verdi.

Sånn sett kan monumentet også bli brukt politisk, noe vi finner masse eksempler på bare det siste århundret. Ikke bare har det blitt brukt som et formanende eksempel på at man må opprettholde det norske fellesskap i både norsk og europeisk sammenheng, men også for kristendommen i seg selv. Olavsstøtten i sin «reneste» form er jo ment for å minnes Olav den Hellige, en kristen helgen, og er således et eksempel på norsk kristelig identitet og gjør at Norge blir en del av det kristne internasjonale fellesskapet. Videre, i en litt annen sammenheng, har Olavsstøtten også blitt brukt av Nasjonal Samling for å fremme norsk martyridentitet og arisk uselviskhet; altså nazistisk propaganda.

Eksemplene over viser hvordan det som regel er samtidas politiske landskap og holdninger som ofte avgjør hva et monument som Olavsstøtten skal representere. Det er flere ulike aktører som tillegger stedet det de selv mener er en riktig framvisning av dets verdi og symbolikk. I seg selv er dette en heller forståelig ting, og det bidrar nok til at et slikt monument fortsetter å bli husket i seg selv og er en del av det kollektive minnet til for eksempel nasjonen Norge. I dag er jo Olavsstøtten en del av en større institusjon hvis oppgave er å formidle om flere ulike aspekter, ikke bare om Olavsstøtten, men også om andre deler av Norges historie. Med andre ord kan det argumenteres for at Olavsstøtten har, etter å ha vært et symbol for et så vidt spekter av ulike aktører, nå blitt en utdannende aktør.

Stiklestadir er en middelaldergård på området, og består av et langhus, et gjesteloft og et tun eller marked utenfor. Det to etasjes laftede gjesteloftet skal være fra kristen middelalder, og denne typen bygg er typisk for denne perioden. Langhuset derimot, er ment til å være fra vikingtid eller overgangen fra vikingtid til middelalder. Bygget er 36 meter langt og består av en boligdel og en gildehall. Guiden vår påpekte at vanligvis ville nok de fleste også hatt en del av langhuset dedikert til husdyrene, men dette hadde de ikke i dette langhuset.

Et viktig aspekt ved Stiklestadir er konstruksjonen av byggene i gårdstunet. Her er alt bygd som det ville blitt gjort på tiden byggene skal være fra, og det blir også brukt tidsriktig verktøy. Det samme gjelder dekoreringen og innredningen av byggene. Alt av utskjæringer i og rundt langhuset er kopier av faktiske arkeologiske funn fra denne tiden, og innredningen i langhuset er hvordan man antar at et langhus ville sett ut i denne overgangsperioden fra vikingtid til middelalder.

Levende formidling står sentralt hos Stiklestad, og middelaldergården Stiklestadir er intet unntak. Gjesteloftet har stort fokus på å fortelle om tiden etter kong Olav falt, miraklene som tok sted, og hva som skjedde i årene etter med bygging av Nidaros, pilgrimsvandringer og mer. Her får du historiene servert med mat fra middelaldertiden. De har også et større “event” på gjesteloftet; en stor middag hvor vertene snakker om at Håkon Håkonsson er kronet til konge, og dette er fryktelig stas. Langhuset har mye formidling via leirskoler og andre tilbud for skolebarn, hvor de ofte får bo i langhuset og leve som de gjorde i vikingtiden. Også her får man oppleve måltid fra den tiden. Det er vikinggilder, vikingtevlig, barn kan få leke ut slaget på Stiklestad, det er bueskyting, øksekasting og mye mer.

Som sett ovenfor ser man at Stiklestad har en sterk historie som blir holdt vedlike spesielt gjennom formidling på stedet. Måten stedet og aktører opprettholder visuell-, materiell-, og prosessautentisitet kommer godt gjennom og er en svært viktig faktor for den historiske opplevelsen hos besøkende. Dette er kanskje tydeligst gjennom gjenoppføringen av Stiklastadir, der alt skal framstilles så autentisk som mulig samtidig som ulike bygningskrav blir opprettholdt (Christensen, 2011).

Stiklestad har flere kunnskaps- og opplevelsesverdier. På kunnskapen sin side innehar Stiklestad blant annet bygningshistorisk, teknikkhistorisk, arkitekturhistorisk, samfunnshistorisk og personalhistorisk verdi som kommer godt frem gjennom dokumentering, historien og byggene i seg selv. På opplevelsen sin side har Stiklestad blant annet arkitektonisk, estetisk, nysgjerrighetsskapende og identitetsskapende verdi samt symbolverdi (Riksantikvaren, u.å.). Disse verdiene blir i tillegg tydeligere forsterket ved stedliggjøringen når man befinner seg på stedet, og den symbolske verdien blir mer fremtredende grunnet dette. Dette er nok en av faktorene som påvirker menneskers valg om å reise nettopp hit, da opplevelsen vil føles sterkere og følelsen av identitet og minne mer fremtredende. Disse verdiene har en gjensidig samhandling som både utgjør og er utfallet av den kollektive erindringen og identiteten skapt av Stiklestad som sted.

Stiklestad og dets bygninger får dermed en viktig plass innenfor norsk kultur. Det er som følge av at det blir svært hensiktsmessig å ha nasjon og religion som bakgrunn i møte med stedet. Olav den hellige og hans gjerninger er omdiskuterte, men betydningen som symbol innenfor norsk kultur er essensiell. Stiklestads viktighet for norsk identitet og nasjonalfølelse for både tidligere og fremtidige generasjoner fører til en forsterket kollektiv identitet.

Spørsmålet blir dermed ikke ektheten bak hver enkelt hendelse og utsagn, men heller hvordan det hele har fungert som et symbol for menneskene som har tatt det i bruk. Det blir en ide som gjerne kan formes etter hva slags kamp en ønsker å utkjempe, som nevnt ovenfor.  Hendelsesforløpet faller i andre rekke ovenfor symbolikken og viktigheten stedet har for norsk nasjonsbygging. Subjektiviteten og muligheten ved å tillegge stedet en ønsket vinkling har tiltrukket seg mange aktører med vidt forskjellige motiv. Bygningene og monumentene underbygger dette og åpner for en refleksjon omkring egen identitet i et historisk perspektiv. Stiklestad er ikke kun et geografisk område, men et symbol som står sentralt i moderne og historisk retorikk. 

Litteratur

Christensen, A. L. (2011). Kunsten å bevare. Oslo: Pax Forlag

Riksantikvaren. (u.å.). Verdisetting og verdivekting av kulturminner. Hentet fra https://www.oppland.no/Handlers/fh.ashx?MId1=265&FilId=689

Stiklestad (u.å.). Gjesteloftet. Hentet fra https://stiklestad.no/opplevelser/stiklastadir/gjesteloftet/ 

Stiklestad (u.å.). Langhuset. Hentet fra https://stiklestad.no/opplevelser/stiklastadir/middelaldergarden/

Minner – et innsyn i monumenter, minnesmerker og minnesteders betydning for skapningen av identitet

Hei, velkommen til vår blogg om steder, minner og identiteter i en historiedidaktisk kontekst!

Noen begreper er viktige å få fastsatt før vi går videre på noe annet. Vi skiller gjerne mellom minnesteder, minnesmerker og monumenter. Noe som kan være greit å huske er at alle monumenter er en form for et minnesmerke, men ikke alle minnesmerker er et monument.

Et minnested kan være et fysisk eller et virtuelt sted som har tilknytning til et minne. Det kan være snakk om både individuelle og kollektive minner. Et eksempel på dette kan for eksempel være Stiklestad på kollektivt minnenivå, der de fleste har minner og/eller forestillinger knyttet til det fysiske stedet.

Et minnesmerke er en markering på en hendelse som har hatt betydning på individuelt-, lokalt-, og/eller nasjonalt nivå. Et minnesmerke er noe som ofte blir oppført etter en tragisk hendelse, og kan fungere som et slags «gravsted» der mennesker kan komme for å sørge. Eksempler på dette er de mange minnesmerkene som har blitt oppført etter 22. juli, og for eksempel nedlegging av blomster og lys på steder som har endt med dødsfall.

Et monument er i motsetning til et minnesmerke mer en markør på noe en er stolt over. Dette kan være et minnesmerke på den måten at hendelsen kanskje har fått et tragisk utfall, men har likevel ført til noe positivt som en i senere tid vil feire og være stolt over (Stugu, 2016).

22.juli 2011 er en dag som har inn preget i norsk historie som en av Norges største tragedier, og rundt om i Norge finner man minnesmerker om hva som skjedde på Utøya. Her i Trondheim er dette minnesmerket «Terra incognita» (ukjent jord) og ligger i Tordenskjoldparken ved vår frues kirke, og er et hel-hvitt parkområde med et vannbasseng med 77 lys, som representerer de 77 menneskene som mistet livet på Utøya.

cof

Vi ser gjennom disse minnesmerkene rundt omkring i Norge hvordan denne hendelsen påvirket Norge som land, hvordan hendelsen og de angående minnesmerkene har blitt en del av Norsk identitet. Her i Trondheim var samfunnet en aktiv del av prosessen om hvordan minnesmerket skulle bli laget, både lokasjon og design. Flere av disse minnesmerkene har også fått mye omtale, med uenigheter om hvordan/hvor de skal bli laget. Selv om de er uenigheter om noen av disse minnesmerkene, er de i kort tid blitt en del av norsk identitet og kultur. En god sammenligning er 9/11, og minnesmerke i New York, der en enkelt hendelse og resulterende minnesmerke har blitt veldig sentral i en nasjonal identitet. Disse type minnesmerker fungerer med å binde mennesker sammen rundt en enkelt hendelse, ofte tragisk, og hjelper ved å minne om felles historie. 

Tordenskjold var en person man i dag forbinder med stolthet. Videre var han også en mann som oppfattet seg selv som norsk. Dette kombinert med en kanskje stereotypisk tanke om trønderes kulturelle stolthet gjør at det ikke overrasker at det er reist en statue til hans minne i sentrum av Trondheim. På mange måter kan man si at han ble en norsk folkehelt på grunn av sin oppførsel og holdninger, noe som så klart vil være noe man forbinder med ens eget hjemsted.

cof

 

Således vil man kunne argumentere for at Tordenskjold bygger opp på en trøndersk identitet. Hans historie, en i utgangspunktet relativt ubetydelig person som klarer å vokse seg fram til å bli en av de mest anerkjente og velkjente norske historiske personer, vil være noe man forbinder seg med også den dag i dag; bare se på den amerikanske drømmen!

Samtidig vil man også kunne diskutere historiebruken som kommer med Tordenskjold. Han var en god taktiker, og ikke minst en frekk en, men samtidig var han også en frekk, arrogant og voldelig person. Han var faktisk en såpass voldelig person at vi har skriftlige kilder på en sekretær som sa opp jobben sin på grunn av slag og spark fra den velkjente offiseren.

Historien til Tordenskjold er jo preget av hans handlinger som gjorde han til en krigshelt. Det i seg selv er ikke nødvendigvis noe negativt, men samtidig har han en annen side ved seg som ofte ikke blir nevnt. Allikevel blir hans mest positive sider brakt fram, fordi han tross alt blir assosiert med norsk stolthet. Den statuen vi tok bilde av til denne oppgaven kan argumenteres for er mer en hyllest til byen Tordenskjold ble født i, enn selve Tordenskjold. Allikevel skaper det en felles identitet om Trondheim, Tordenskjolds statue og opprinnelse viser at byen tross alt ikke bare lager bra fotballag, men også sjøoffiserer av et helt eget kaliber.

Hvordan underbygger de to den norske identiteten, og er det forskjellige aspekter de tjener? Stugu fortalte at identiteten skapes i fellesskapet og dermed blir noe som deles, men minnestedene kan likevel bety forskjellig for hver enkelt.

Utøya minnesmerket og debatten rundt det forteller om et bilde av det norske og hvordan vi håndterer en tragedie, hvis offer er mennesker som deler den norske identitet med oss. Tordenskiold statuen er muligens ikke noe de aller fleste tenker på når de reflekterer rundt egen identitet i historisk sammenheng, men statuen står som en representasjon for den delen av den norske arven en er stolt av. Det blir likevel feil å uttale seg om hva de forskjellige stedene betyr for forskjellige mennesker ettersom minne er “i utgangspunktet ein individuell mental prosess.” (Stugu, 2016, s.24)

Den ene hendelsen er friskt i minnet hos befolkningen, mens det neppe finnes noen som kan tenkte tilbake på Tordenskjold på samme måte. De to blir dermed svært forskjellige minnesteder, men har vær sin funksjon i den norske forestillingen. Kvande og Naastad skriver at den store norske fortelling har gått fra å være en historie om helter til å omhandle hverdagsmennesker. (2013, s.91) Dette passer godt med de to forskjellige stedene vi har valgt, og viser utviklingen mot en annen type nasjonalfortelling.

For å avslutte kan vi da si at begge våre eksempler er en del av vår identitet, men det ene kanskje hakket mer aktuelt for dagens samfunn enn det andre. Monumentet reist for Tordenskjold var nok mer aktuelt, og identitets-byggende, på den tiden det ble reist, men det er en del av Trondheims historie og vil kanskje derfor alltid høre litt med dere trønderes identitetsfølelse. 22. juli minnesmerket ved vår frues kirke derimot, minner oss om en nyere tragedie og sorgen som fulgte med den, men også hvordan vi som det norske folk håndterer en slik tragedie og står sterke sammen. Som vi skrev over, er disse to eksemplene kanskje prakt-eksempler på utviklingen vår av en ny nasjonalfortelling, som i stedet for helter og kjente individer, heller vil ha oss, det norske folk, i sentrum.  

 

Litteratur:

https://snl.no/Peter_Wessel_Tordenskiold

https://snl.no/terrorangrepene_i_Norge_22._juli_2011

https://historienet.no/kultur/kulturpersonligheter/tordenskjold-var-marinens-frekkeste-helt

Karlsson, K, Historien är närvarande: Historiedidaktik som teori och tillämpning, Lund: Studentlitteratur AB, 2016.

Kvande, L. & Naastad, N. (2013) Hva skal vi med historie: Historiedidaktikk i toeri og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Stugu, O.S, Historie i bruk, Oslo: 2016.

 

Historiebevissthet, identitet og andre ablegøyer

Hola amigos!

I dag snakker vi med nordlendingen Nora, et ærverdig og det nyeste medlemmet av Sp4cef0rce. Siden oppgaven i dag handler om identitet og historiebevissthet tenkte vi at det kunne bli interessant å få høre litt mer om norsk identitet, og da gjerne nordnorsk identitet! Vi skal nok også få smettet inn noen flere eksempler i løpet av teksten, men vi tenkte at et litt mer personlig touch på bloggen hadde vært koselig.

Men først skal vi forklare litt begreper for folket!

Karlsson skildrer to ulike syn rundt identitet, kultur og etnisitet. På den ene siden finnes et perspektiv hvor det hele karakteriseres som en uforanderlig del av personligheten, mens det andre perspektivet tar utgangspunkt i at identitet er noe som kan skapes, forandres og som får mening gjennom sosiale relasjoner. Den førstnevnte ideen er navngitt essensialisme og den andre konstruktivisme. (Karlsson, 2016, s.196). Stugu velger derimot ikke å trekke inn disse to perspektivene i sin skildring av begrepet om identitet rotet i historien, men forteller at  “Mange vil mene at primæridentiteten en får gjennom den første sosialiseringen vil være til stede gjennom hele livet.” De første årene står dermed sterkt hos Stugu og som følge av dette blir ikke identiteten uforanderlig, men heller ikke noe som er enkelt å gjøre drastiske grep omkring. Det mest sentrale her blir at det skjer i et fellesskap, som bidrar sterkt til dannelse av identiteten.  (Stugu, 2016, s.37) 

Derfor spør vi Nora om hvor denne sterke identitetsfølelsen kommer fra. Hun forteller at det fort kan ha noe med styreformen i Norge å gjøre. Det er «søringene» nede i Oslo som styrer det «store nord», og har for eksempel bestemt at Finnmark skal slås sammen med Troms. Dette har blitt en spennende debatt, både for dagens media, regjeringen, men samtidig kan det anses som en også tragisk debatt for spesielt finnmarkingene selv.  Videre skal Nora få beskrive hennes tanker spesielt rundt identitetsfølelse, og hva som fremkaller denne hos Nora.

Kanskje en av grunnene til denne rivaliseringen mellom Nord-Norge og Sør-Norge er hvordan landet har blitt styrt opp gjennom årene. Flere føler det som urettferdig at noen skal sitte i Oslo og bestemme hvordan ting skal være i nord, uten å ha en anelse om avstander og hvordan ting bør løses der på en best mulig måte. Dette ses godt i sammenheng med tvangssammenslåingen av Tromsø og Finnmark, der Finnmark nekter å godta dette og mener dette er urimelig nettopp med tanke på disse avstandene.

Fordommene blant «søringer» og nordlendinger er kanskje noe som har oppstått som følge av lite kunnskaper om hverandre grunnet rivaliseringen. Nordlendinger som blir sinte på «søringer» finner gjerne noen «kjennetegn», og ilegger disse en negativ klang og det samme gjelder «søringer» om nordlendinger. Selv kjenner jeg på fordommene godt av og til, men tar meg ikke nødvendigvis nær av det. Når jeg sier hvor jeg kommer fra, en liten by kalt Mosjøen i Nord-Norge, har ingen hørt om denne byen og ser på meg automatisk som en nord-norsk bygdetulling. Jeg har som regel ingen problemer med fordommer, men dette er kanskje det som irriterer meg mest. Jeg er ingen «bygdetulling» som drikker hjemmebrent hver helg, går med jaktklær året rundt, «ranter» på Facebook om hvor idiotisk politiet er for at de faktisk bruker ressurser på å hindre og straffe noe ulovlig som snøscooterkjøring utenfor merkede løyper, mens jeg drikker karsk. Jeg bruker selv ofte fordommene som en unnskyldning for å legitimere ting jeg liker og gjør, selv om det ikke inngår i nordnorske fordommer. Jeg liker tørrfisk, ullgensere og banne om jeg føler et behov for det, osv. Jeg liker ikke dette nødvendigvis fordi jeg er nordlending, men mange antar gjerne det.

Som Nora forklarte ovenfor har nordlendinger en viss samlet identitet som ofte også sees på som stereotyper, ofte på en negativ måte. Det er en stedsidentitet som kobler seg til det å være nordlending, og søringer ser på dem kanskje som «mindre raffinerte», med veldig spesifikke ting og væremåter som viser hvem de er. Historisk sett er nordlendinger ofte omtalt på en negativ måte, og dette kan fort være noe som henger igjen. Som Nora beskriver har hun nesten en flytende, eller dynamisk, identitet som forandrer seg basert på hvem hun forholder seg til i en gitt sosial situasjon. Dette er også noe hun har et bevisst forhold til. Vi følte at dette er et godt eksempel på hvordan historiebevissthet, eller historie generelt, har en funksjon for egen identitetsdannelse, da flere århundrer med negative stereotyper har formet nordmenns flest sitt inntrykk av nordlendinger.

Det er selvfølgelig mange andre eksempler om hvordan historie former identitet, på personlig, nasjonal eller internasjonalt nivå. Et kort eksempel på det Nasjonale nivået er trenger vi ikke å se lengre enn det norske Oljeeventyret. Fra lille juleaften 1969 og fram til i dag har vi sett hvordan funnet av olje har formet norsk økonomi, politikk og kultur, alle ting som er essensielle for norsk identitet. Med økt egenkapital kunne folk flest leve en rikere og mer luksuriøs livsstil, noe vi ser har blitt et av kjennetegnene på Norge. Vi ser at mange (og ikke bare nordmenn selv) tenker på spesielle ting når det er snakk om Norge: brunost, ski og selvfølgelig olje.

Vi kan altså se at det er en sammenheng mellom historiebevisshet og identitet, til tross for Karlsson og Stugus motstridende tanker rundt nøyaktig hvordan disse to henger sammen. Selv om det kanskje er vanskelig å sette fingeren på om Noras eksempel passer best med Karlsson eller Stugus teorier, blir det likevel veldig tydelig at Noras historiebevissthet har en klar sammenheng med hennes identitetsfølelse når det gjelder Nord-Norge og det å være nordlending. Eksempelet om det norske oljeeventyret står også like sterkt i sammenhengen mellom historiebevissthet og identitet, men her er det viktig å merke seg at det er en nasjonal identitet det er snakk om, ikke identiteten til individet.

Litteratur:

https://www.nrk.no/finnmark/xl/fordomte-nordlendinger.-og-soringer.-og-bergensere.-1.13719154

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/24292/KULH4990x-xMasteroppgavexixkulturhistorie.pdf?sequence=1

Karlsson, K, Historien är närvarande: Historiedidaktik som teori och tillämpning, Lund: Studentlitteratur AB, 2016.

Stugu, O.S, Historie i bruk, Oslo: 2016.