Historiebruk i institusjoner!

God dag, bloggen.

Denne uken skal vi se nærmere på historiebruk og historien generelt innenfor ulike institusjoner som blant annet museer og skoler. Vi skal blant annet se på historiens ulike funksjoner, tilnærmingsmåter og synspunkter på dette.

Det første som må gjøres er å definere begrepet historiebruk. Historiebruk vil si hvordan historie brukes i ulike sammenhenger av ulike aktører for å fremme for eksempel synspunkter, ideologier, politiske spørsmål, etc. Det skjer da gjerne ved at man selv velger og vraker deler av historien for å ta tak i det som passer best for formålet. Ulike bruksområder er vitenskapelig, eksistensiell, moralsk, ideologisk, politisk-pedagogisk og ikke-bruk av historie. Historie kan også brukes for å både sterke og svekke identiteter ved understrekning av historiske kontinuiteter for å skape et skille mellom «vi» og «de». Historiebruk er noe man finner spesielt innen forskning og undervisning av historie (Karlsson 2014:70-73).

Det blir tre påstander som er sentrale for de aller fleste institusjoner når det kommer til bruken av historie. Disse er opplysning, oppdragelse og til slutt underholdning og opplevelse. Den tredje blir svært viktig for et museum hvor inntekt er en nødvendighet for at det hele skal fungere i praksis. (Stugu, 2016, s.124)

ICOM, International council of museums, definerer et museum som “en permanent institusjon som ikke arbeider for profitt, men står i tjeneste for samfunnet og samfunnsutviklingen og er åpen for publikum”.(Stugu, 2016, s.133) Det er også lagt vekt på at hvert enkelt museum ivaretar, forsker og kommuniserer og at deres intensjon er å utdanne, glede samt bidra til studier. Denne definisjonen som blir representert her er en Stugu problematiserer gjennom tanker om utstillinger med utgangspunkt i mer abstrakte ideer og hvor gjenstander blir trukket inn i andre rekke. Det er her minnesenter blir viktig, det utfyller områdene hvor museums definisjon ikke lenger strekker til.

Museer har fått rolle som det kollektive minnet i samarbeid med arkiv og biblioteker. Dette blir illustrert gjennom eksempelet med kunstsamleren Hans Rasmus Astrup og hans museum. Her har han kjøpt inn en rekke verk med samtidskunst for å fange tidsånden, noe som kommer frem fra intervjuet. Holdningen Astrup har ovenfor sin samling passer godt med tankene omkring et museums oppgaver.

Kunnskapssyn er noe som blir viktig for denne institusjonen. I utstillinger kan enkelte velge eller fjerne gjenstander for å danne et spesielt bilde av hvordan den enkelte tidsperioden var.  Dette kan sees gjennom koloniutstillingene på 1900-tallet, med funksjon å underbygge ideologien selv om dette muligens ikke var intensjonen. (Stugu, 2016, s.134) Stugu trekker frem at oppdragelsen av museer er blitt fremstilt som mindre viktig i nyere tid, mens opplevelsen nå er den som er fremtredende.

Videre i bloggen skal vi se på historiebruk i norsk skole og hvordan historiefaget ikke bare er et fag om formidling av selve fortiden, men også hvordan den blir brukt som et verdi- og normdannende fag i klasserommet. Innenfor dette feltet har man klassisk, objektivistisk og en formell type tilnærming til faget; mellom disse har det vært en dynamisk utvikling siden 1800-tallet ifølge Sven Sødring Jensen.

Den klassiske tilnærmingen bygger enkelt sagt opp på de verdiene man på den tiden ville følge eller distansere seg fra; man skulle bruke historien som moralske og karakterdannende eksempler til etterfølge. Dette kan sees i lys av datidens økende grad av nasjonalisme, spesielt her i Norge, hvor Bjørnstjerne Bjørnson er et godt eksempel på hvordan man skulle lære av fortiden.

Etter den klassiske tilnærmingen ble det mer populært å skulle gå gjennom en såkalt objektivistisk tilnærming, hvor man tok utgangspunkt i forskning. Dette, i ren motsetning til den klassiske tilnærmingen, skulle gjøre historiefaget på skolen mest mulig objektivt. Man skulle fokusere på selve læringen av historien, og således forholde seg verdinøytrale. Ideen om at man skulle bruke fortiden og historien som moralsk lærdom forsvant.

Man har også den formelle tilnærmingen, hvor historiefaget skulle bli brukt for å tjene elevene både i deres modning som unge voksne, men også deres allmenne ferdigheter. Det kan sees på som en kombinasjon av både den klassiske og den objektivisfiske tilnærmingen.

Til slutt er det viktig å presisere at disse tilnærmingene anses som en grov forenkling av hvordan skolen som institusjon har brukt historiefaget. Man kan nesten ikke ha den ene uten å ha den andre; uten den klassiske tilnærmingen vil man kanskje ikke få den undringen over fortiden man ville fått gjennom den objektivisfiske, og den objektivisfiske ville ikke hatt den samme oppdragende effekten på elevene uten den formelle.

Alle disse instituttene har relativ storm makt over hvordan historie blir oppfattet av folkemengden, og spesielt har skoler evnen til å forme hvordan vi tenker angående dette. Historiebruk innenfor skolevesenet har evnen til å aktivt velge hva en person lærer, og i hvilket lys eventuelle handlinger eller hendelser blir sett. Men skolevesenet tar ofte også i bruk andre institutter, som for eksempel museum eller minnesmerker, i sine læringsmetoder.

Det er derfor viktig for alle disse instituttene å gjøre deres formidling av kunnskap spennende og interessant. Spesielt viktig er dette for museum, som ofte får inntekt av besøkende og ønsker derfor å appellere til så mange som mulig. Det er også ofte man ser et samarbeid mellom forskjellige institutter, spesielt skole og museum, på grunn av deres rolle som formidlere av historie. Skoler bruker dette ofte for en sjanse til annerledes og (muligens) mer spennende dag med læring.

Dette samarbeidet er et godt eksempel på hvor sammenflettet mange av disse instituttene er, der skolen bruker museum for en annerledes læringsmetode (bort fra klasserommet) og hvordan museum bruker skolen som en inntektskilde. Det er selvsagt ikke bare skoler og museum som har dette samarbeidet, men også andre institusjoner som minnesmerker og læringssenter.

Begge eksemplene våre viser altså ulike typer historiebruk, brukt for hver deres agenda. Museer har gjerne fokus på underholdning og opplevelse, selv om det er opplysning som burde være hovedfokus. I skoler er det gjerne opplysning og oppdragelse som er fokus. Det er viktig å huske at ettersom disse institusjonene gjerne er ganske sammenflettet, og fordi disse aktørene har, som nevnt tidligere, mulighet til å velge hva en skal lære om historien, og at en derfor ikke nødvendigvis vil få et komplett bilde.

 

Kilder:

https://www.nrk.no/kultur/xl/ein-mann-og-hans-museum-1.14259010

Stugu, O.S, Historie i bruk, Oslo: 2016.