Nasjoner, myter og historiebruk

Hola amigos dos les bloggos!

Bloggrekken vår har tatt for seg mange spennende tema, men det vi skal skrive om nå vil fortsatt holde seg innenfor pensum! I dette blogginnlegget skal vi nemlig ta for oss nasjoner, myter og historiebruk. Dette gjøres gjennom å trekke frem et par eksempler for å understreke forskjellene innad når det kommer til myter. Det blir dermed nødvendig med enkelte definisjoner og ymse utspill. 

Myter har alltid vært en viktig del av samfunn rundt omkring i verden, fra de gamle greske bystatene til Moderne Amerika. Og er ofte en viktig del av disse kulturen og historien til disse samfunnene, enten gjennom religion eller en fordelingsform av tidligere historie.

Ordet «Myte» kommer fra den greske ordet «Mythos» som betyr fortelling, og ble originalt brukt om religiøse fortellinger og historier. Order blir fremdeles brukt i denne konteksten, men det har også vokst til å omfatte andre historier i moderne tid. Myte blir nå også brukt rund historier og fortellinger som ikke er sanne, eller som få tror på. Mange av konspirasjonsteoriene man kan finne på steder som internettet blir ofte kalt myter og det samme kan bli sagt om skrekkhistorier om spøkelser og monstre. Tidligere vitenskapelige teorier kan også gå under ordet myte, som for eksempel myte om at man bare bruker 10% av hjernekapasiteten sin.

Mange myter er går ofte hånd i hånd med et eller flere samfunn, og er derfor blitt ekstremt viktig i den kulturelle identiteten til den samfunnet. Slike myter kan (og har) blitt brukt til å fremme politiske eller ideologiske budskap, samt brukt for økonomiske fortjeneste, Nedenfor skal vi se på noen eksempler av disse brukene.

Nasjonen Norge har som mange andre land et komplisert forhold til 2. verdenskrig. Krigen er en slik krisesituasjon som ofte gjør at man skaper eller bruker myter man kanskje ellers ikke ville gjort, eller for å holde på og utvise fellesskap med hverandre. I en slik sammenheng kan man ta for seg og mytifisere de handlingene utført av for eksempel norske motstandsmenn. Aktørene som bruker disse mytene vil kunne variere, fra en familie som vil minnes egen forfedres rolle i krigen, til en politisk gruppe eller til det som skal være en utdannende aktør, som skolen.

I denne konteksten er det lett å trekke fram filmatiseringen av Max Manus som et eksempel; filmens innhold i seg selv kan nesten sees på som en mytekonstruksjon av Manus sine handlinger og innsats under krigen. På ingen måte er dette ment som en kritikk mot mannen og hans innsats i seg selv, men filmen er som alle andre filmer; den skal trekke publikum for å tjene penger og den kan således være misvisende for å nå et større publikum. Dette kan også anses som et positivt trekk, da den vil være grunn til undring og skape interesse hos flere nettopp på grunn av innholdet. Videre kan man nesten si at filmen underbygger nordmenns syn på seg selv og sine forfedre under 2. verdenskrig; man bruker historiske perioder eller personer til å finne idealer man gjerne selv kan bygge videre på, som også skaper et nasjonalt fellesskap.

I den norrøne mytologien er vikingenes stamfar Odin, som i den norrøne mytologien regnes for å være de første menneskene: Ask og Embla. Odin er krigernes gud, som tar imot falne i slag i Valhall. Dette førte til at krigerne trodde at hvis de døde på et hederlig vis, ville de komme til Valhall og møte sine overordnede guder. For vikingene ga dette en identitet som gudeskapte sterke, hederlige krigere som måtte leve opp til sine forventninger.

Sparta er kjent for mange gjerne gjennom sitt folkeslag, Spartanerne, som hadde rykte på seg for å være gode krigere. Den mest populære heroen i gresk mytologi er Herakles som sies å være sønn av Zevs og Alkmene. Herakles ble ansett for å være spartanernes stamfar, og er mest kjent for sin overmenneskelige styrke, noe som passer overens med synet på spartanerne. Dette er nok en av grunnene til at nettopp Herakles ble brukt som en opphavsmyte, ettersom spartanerne ble avlet fram til å bli krigere og en militærmakt. Skapelsesmyten oppmuntret med andre ord til å følge forfedrenes fotspor.

Norrøn og gresk mytologi har mange likhetstrekk, men har og noen ulikheter. For eksempel lever spartanerne sine liv der blir trent opp til krigere fra de er barn. For vikingene var det nok også trening inne i bildet men i mindre grad. Her skulle de bli trent opp av Odin som krigere etter at de hadde falt og kommet til Valhall. Dette sier kanskje noe om synet på sine guder.

Det er mange likheter mellom norrøn og gresk mytologi. Et eksempel er det at begge mytologiene har en hersker over gudene, Zeus i gresk og Odin i norrøn, og de har igjen hver sin kone, som også har makt, dog noe mindre enn deres ektemenn. Likt for begge mytologiene er at alle gudene hersker over sine egne riker, som for eksempel vann, krig, kjærlighet, dødsriket/underverden osv. Dette er da spesielt siden mange andre mytologier innebærer én hersker/skaper/gud. Tanken om at skjebnen er viktig eller essensielt står også sterkt hos begge mytologiene, og gudene for dette var hos begge tre kvinner med den samme jobben. Én fastsatte fortiden, den andre nåtiden og den tredje fremtiden. Til slutt kan vi også nevne at selve skapelsesmyten for begge mytologiene har noen likheter, for selv om måten verden ble skapt på er fremstilt ulikt, så er fellestrekk at verden var dårlig helt til gudene kom og ting ble bedre, og at begge mytologiene har en historie om en gud som prøver å bekjempe den daværende herskeren, hvilket er hvordan Zeus og Odin kommer til makta.

Litteratur:

https://forskning.no/historie-religion/2012/06/mytens-makt

https://snl.no/Odin

https://no.wikipedia.org/wiki/Sparta#Milit%C3%A6ret

https://no.wikipedia.org/wiki/Skapelsesmyte#Antikkens_greske_skapelsesmyte

https://snl.no/gresk_mytologi