Typologier og slikt

Hei bloggen!

Denne uka skal vi snakke litt om historiebruk, typer og typologier! Spesielt skal vi se litt på våre kjære kamerater Ola Svein Stugu og Klas-Göran Karlsson sine modeller for ulike historiebrukstypologier. Disse kara har mer eller mindre laget hver sin måte å beskrive disse typologiene på, med hvert sitt utgangspunkt som virkelig utfyller hverandre. Der Stugu er mer abstrakt og bruker tre overordnede typer, er Karlsson en smule mer spesifikk og har 6 brukstyper.

Stugu sitt eksempel fokuserer på tre ulike typologier. Han beskriver redskap, orientering og opplevelser som hver har sine egne konsekvenser og aktører som bruker dem. De er også hver enkelt en egen ressurs eller kilde til hva aktørene eventuelt vil ha dem til være (Stugu, 2016, s. 16).

Redskap blir beskrevet som en ressurs som primært benyttes til å overtale, undertrykke, frigjøre eller overbevise. Stugu beskriver det som en kilde til inntekt hvor aktørene er kommersielle og har eller søker makt. Med andre ord blir historien brukt på en nærmest kapitalistisk måte for å få få seg et gode på, om det så skal være makt eller inntekt.

Orientering er ifølge Stugu en kilde til kunnskap og innsikt. Med dette skal det bli laget et grunnlag for undring, mening og sammenheng. Dette henger også sammen med opplevelser som typologi, som kan være en kilde til fascinasjon, spenning og glede. Begge typologiene «deler» at de har ulike brukergrupper som kan både være private, offentlige eller som en forbruker av et produkt. I disse tilfellene vil produktet være historie.

Stugu sin versjon kan sees på som et overordnet system hvor Karlsson sin modell vil være mer utfyllende og spesifikk. Der Stugu har 3 overordnede kategorier, har Karlsson det man kan kalle 6 «underkategorier» (Karlsson, 2016, s. 72), som fyller på og går mer i detalj om de samme temaene. Videre i bloggen skal vi nå se på noen eksempler som går mer i dybden og eksemplifiserer de ulike kategoriene til Stugu og Karlsson.

Karlsson sin modell samsvarer noe med Stugu sin, men er konkret i sin beskrivelse. Det følgende vil være litt utdypende rundt hva hver enkelt kategori tar for seg. Den eksistensielle historiebruken blir av Karlsson skildret som et behov minner og erfaringen i tider preget av forandring og usikkerhet, dette kommer til uttrykk blant annet gjennom menneskers interesse i slektsforskning, fotoalbum og lignende. Han forteller videre at det vanlige mennesket mest aktivt bruker denne typologien og derfor bærer et lokalt og mer målrettet preg.(Karlsson, 2016, s. 73)

Den ideologiske historiebruken innehar politiske formål. Organisasjoner benytter seg av denne typologien når de ønsker å skildre sin egen fremvekst som noe historisk, noe som er rettferdig og nødvendig for at samfunnet skal bevege seg fremover forteller Karlsson. Ideologisk bruk kan i tillegg innebære at det tidligere nevnte politiske aktøren utøver kontroll over lærebøker og andre historiske kanaler. En rasjonalisering av historien er derfor det som er mest sentralt innenfor denne historiebruken. Metoden kan ha negative utfall, mennesker kan enkelt bli satt i en posisjon hvor stigmatisering blir unngåelig og de kan bli definert som de utenforstående((Karlsson, 2016, s. 74)i.e Nasjonalisme.

Videre definerer Karlsson typologien ikke-bruk som en underkategori av den ideologiske. Denne blir beskrevet som en fremgangsmåte hvor historien heller møtes med stillhet og et ønske om å skjule eller gjemme det som har hendt. Kilder som motsier overbevisningene til aktøren blir stengt ute, det er et spesifikt bilde som er ønskelig å skape av en spesifikk grunn, om budskapet tar skade av et synspunkt er ikke synspunktet viktig. (Karlsson, 2016, s.75)

Den politisk- pedagogiske bruken krever ingen store historiske kunnskaper og blir heller ikke tatt i bruk til å spre kunnskap. Denne typologien blir snarere brukt av politikere som et verktøy når de ønsker å skape oppmerksomhet omkring et spesielt tema. Retorikken blir historiens viktigste formål her. Noe annet Karlsson mener hører til her er alle løfter og beklagelser som kommer ut gjennom politikken. (Karlsson, 2016, s.76)

Den moralske historiebruken tilhører den som blir tatt i bruk når mennesker som ikke har tatt noen del i en hendelse tar avstand fra , ber om unnskyldning for eller erkjenner hva som har hendt.

Den vitenskapelige historiebruken skiller seg fra de andre metodene i at den har behov for et visst sett med profesjonelle egenskaper og ferdigheter. Karlsson forteller at det genetiske perspektivet er svært sentralt her.(Karlsson, 2016, s.78)

Første eksempelet er Broadway skuespillet Hamilton: The Musical, hvor skaperen, Lin-Manuel Miranda, setter lys på en av USAs mindre kjente landsfedre: Alexander Hamilton. Alexander Hamilton var en immigrant fra St. Croix i Caribbean og endte opp som landets første finansminister og George Washingtons høyre hånd. Til tross for dette er han lite nevnt i historiebøker og det er nettopp derfor Miranda skrev musikalen som er basert rundt livet hans. Historiebruk i musikalen passer inn med flere av Karlssons og Stugus typologier, som jeg nå snakke mer rundt og vi begynner med Karlsson (2016). 

Musikalen rekonstruerer på en måte historien vi allerede kjenner til for å etablere Alexander Hamilton som en de viktigste historiske personene i USA på hans tid, og dermed ser vi vitenskapelig bruk av historie. Ideologisk historiebruk finner vi også i musikalen, da den blant annet prøver å legitimere Alexander Hamilton som et verdig og viktig medlem av gutteklubben kjent som USAs landsfedre. Videre kan vi se at politisk-pedagogisk bruk av historie finner sted ettersom musikalen har skapt mye debatt både rundt innholdet, men også rundt valget av hip hop-sjangeren og valget om å ha utelukkende fargede rolleinnehavere. Den historiske musikalen kan sees som en kommersialisering av USAs historie og vil dermed passe inn med Karlssons sjuende typologi: kommersiell historiebruk.

Videre kan vi også finne eksempler på Stugus (2016) tre typologier i Hamilton: The Musical sin historiebruk. Første eksempelet er at historien blir brukt som et redskap da aktørene har brukt historien som en kilde til inntekt da de skapte musikalen. Orientering er også til stede ettersom musikalen er en kilde til kunnskap og innsikt fordi publikumet vil lære mer om USAs historie, men også om det tidligere bortgjemte livet til en av USAs landsfedre. Til slutt finner vi Stugus siste typologi, opplevelse, fordi Hamilton: The Musical er en kilde til kilde til fascinasjon, spenning og glede da musikalens innhold, stil og utførelse er utrolig fengslende for dets publikum.  

Som sett ovenfor er grensen mellom typologiene ganske flytende, og derfor vil gjerne flere typologier være i bruk på samme tid. Et annet eksempel er filmen «Kautokeino-opprøret» som ble utgitt i 2007, og omhandler samer og deres rettigheter på midten av 1800-tallet. I denne perioden begynte fornorskningspolitikken og økte stadig i grad i årene som fulgte. Dette førte til sterk undertrykkelse av samene og deres rettigheter ble nærmest ikke-eksisterende, noe som var foranledningen for nettopp Kautokeino-opprøret som fant sted i 1852. Denne filmen tar i bruk flere former for historiebruk for å få fram historien og dets aspekter. Filmen tar i hovedsak bruk av vitenskapelig historiebruk for å rekonstruere hendelsene som fant sted for allmennheten, og er kanskje den mest tydelige formen for historiebruk (Karlsson, 2016).

Filmen er skapt og regissert av Nils Gaup, som er tippoldebarnet til en av hovedpersonene i Kautokeino-opprøret. Under oppveksten fikk han ikke vite så mye om historien grunnet samenes påtvungne skam av det norske samfunnet (Naalsund, u.å.). Fornorskingspolitikken skulle hysjes ned og ikke prates om. Dette gjorde det viktig for Gaup å videreformidle historien og sørge for at den ikke ble glemt. Dermed er eksistensiell historiebruk også tatt i bruk i denne filmen (Karlsson, 2016).

Filmen bruker (indirekte) politisk-pedagogisk og moralsk historiebruk ettersom den offentliggjør «skjulte» hendelser for samfunnet som tidligere ikke har vært ønsket å fremheve, og dermed kan være med på å skape en debatt rundt statens moralske ansvar i håndteringen av samene og deres rettigheter i ettertid av fornorskningspolitikken (Karlsson, 2016). Til slutt har filmen et kommersielt historiebruk. Dette sier seg kanskje selv da historien er belyst ved hjelp av en film for å tjene penger. Karlsson hadde tidligere kommersiell historiebruk som en del av typologiene, men har i senere tid valgt å fjerne denne ettersom den gjerne er en del av andre typologier og kan bli sett på som et unødvendig tilskudd (Karlsson, 2016).

Når man setter filmen opp mot Stugus modell ser man at filmen inngår i flere av typologiene. Filmen er blant annet et redskap som kilde til inntekt ettersom aktører ønsker å tjene penger på filmen, i likhet med Karlssons kommersielle typologi. Filmen gir også orientering rundt historien og hendelsene for seeren, og fungerer som en kilde til kunnskap og innsikt. I tillegg er selve filmen i seg selv er en opplevelse, og er dermed en god form for å videreformidle kunnskap på en «skjult» måte ettersom den kan skape fascinasjon og økt interesse hos seeren (Stugu, 2016).

Karlsson forteller at historiemisbruk blir knyttet til en rekke forskjellige fenomener,  det kan være noe så banalt som en endring av en dato, det kan være at sannheten har blitt forandret for å virke som en støttespiller i en politisk kampanje eller lignende. Dette kan skje i tilfeller hvor statsmakten velger å justere sannheten slik at de selv kommer gunstig ut. Dagsaktuelle eksempler på dette finner man i blant annet Tyrkia hvor dissidenter aktivt blir undertrykt og fengslet når de tar i bruk en typologi som fremmer et historiebilde ulikt regimets, begge sider av historien blir ikke fremmet på en god måte. (Karlsson, 2016, s. 79)

Spørsmålet en da kan stille seg selv, er hvilken typologi som er den mest korrekte? Liksom, blir da den vitenskapelige fremgangsmåten og synet det som er mest korrekte for historie som et emne? Dette argumenter Karlsson imot, ikke all historie som blir brukt trenger å leve opp mot de strenge kravene som historievitenskapen setter for seg selv. Dette ville ført til en massiv delegitimering av mye retorikk og refleksjon, med tanke på at alt annet enn den vitenskapelige fremgangsmåten ville bli sett på som misbruk.

Et annet syn Karlsson representerer er det at mennesket står i sentrum, med dette mener jeg ikke at sola går rundt jorda, men snarere at så lenge historiebruken forårsaker skade eller negativitet er dette ikke god bruk. Det sentrale han legger frem her at misbruk av historien ikke kan skje så lenge det har en effekt som fremmer menneskelige rettigheter, respekt og en schpa holdning ovenfor andre. Dette synet er langt fra uproblematisk, men gir oss det mest reelle muligheten for å diktere hva som ikke er misbruk av historien og dens typologier.  Det viktigste her blir at ikke kun en typologi fremstår som den mest riktige, men at de alle kan brukes i samspill med hverandre. Det er en umulig oppgave å trekke en grense mellom misbruk og bruk av historie forklarer Karlsson. (Karlsson, 2016, s80)

 

Litteratur:

McCarter, J. og Miranda, L.M. (2016). Hamilton: The Revolution. New York: Grand Central Publishing.

Karlsson, K. (2016). Historien är närvarande: Historiedidaktik som teori och tillämpning. Lund: Studentlitteratur AB.

Naalsund, P. T. (u.å.). Kautokeino-opprøret. Hentet fra https://www.filmweb.no/skolekino/incoming/article1012283.ece

Stugu, O.S. (2016). Historie i bruk, Oslo: Det Norske Samlaget.